Forfattere kan også bli bilmekanikere, eller omvendt, og det har jeg fått erfare etter ett år som norsklærer på yrkesfag. Et godt eksempel er denne novellen, som jeg med løyve fra eleven har fått lov å legge ut. Den er hentet fra årets sommertentamen på yrkesfag (kjøretøy). God lesing, folkens!
RUSSEFESTEN
«Kjapp deg»,
freste jeg til Magne, som sto nede i ett hull så dypt at det bare var
overkroppen som vistes. Det var mørkt og kaldt i den friske mai luften. Vi
kunne høre politihundene på lang avstand, ivrige og ville, og politimennene som
prøvde å holde dem tilbake. De nærmet seg fort. «Det for holde», sa Magne og
kastet den gamle spaden til stefaren min opp på plenen rett ved siden av
føttene mine. Så grep vi i all hast fast i en tydeligvis tidligere
kamerat som vi hadde tredd søppelposer over og teipet godt rundt.
Jeg våknet
med den verste skallebanken jeg noen gang har hatt. «Ååh, jeg skal aldri drikke
igjen», sa jeg til meg selv, slik som de fleste andre gangene jeg har vært ute
og litt for hard på flaska. Men denne gangen mente jeg det, kanskje. Jeg gikk
opp for å prøve å spise litt, noe som kunne bli et problem siden jeg var veldig
redusert. Jeg sto sikkert og så i kjøleskapet i et kvarter. Ikke noe å spise.
Jeg så i alle skap og skuffer der det kunne være noe å spise for en stakkars
russ, som hadde vært ute og feiret starten på russetida. Men det var ingenting
å spise, som var mulig å holde nede. Jeg tok meg tre glass vann. Det føltes
godt å få fuktet halsen igjen etter en hard kveld og en natt med sikkert mye
snorking. Det kjentes slik ut i alle fall. For halsen kjentes ut som sandpapir,
og det kunne umulig bare være spriten som gjorde.
«Ååh, hva
skjedde i går? ». Det slo med plutselig at jeg ikke kunne huske noe fra kvelden
før. Dette hadde aldri skjedd med meg før, jeg bruker alltid å huske om ikke
alt så det meste av kvelden. Solen kom som et granatsjokk til de trøtte øynene
mine da jeg gikk ut på trappen. Bilen sto der den, akkurat som da jeg dro
hjemmefra kvelden før. Jeg har blitt oppdratt slik at jeg ikke gjør slike dumme
ting. Setet føltes varmt og behagelig. Som om noen nettopp hadde brukt den.
Kanskje mamma har vært på butikken eller noe. Jeg stakk nøkkelen inn i
tenningen og vred om, den trofaste Audi S4 turbo startet med en gang. Jeg satte
den i gir og skulle til å ta ut clutchen da jeg kom på at det kanskje ikke var
så lurt å kjøre enda. Jeg kjente at jeg egentlig ble skikkelig skuffet. Jeg
elsker å kjøre når det er helt blå himmel, sol og en liten kald bris som kommer
av og til. Dra den litt langt ut på girene og høre turboen når jeg trykker inn
clutchen. Men ikke i dag, ikke enda i alle fall. Jeg skvatt til som jeg bruker
når det plutselig begynner å vibrere i lommen, så ruller jeg med øynene og
svarer. «Hallo?» stemmen min hørtes tørr og nesten skummel ut. «Bård?», sa
Magne, som nesten ikke kjente igjen stemmen min fordi den var så tørr og sliten
etter kvelden før. «Jaa, jeg er bare tørr i halsen så stemmen min er helt
fucka.» «Samma det, vi har større og viktigere ting å tenke på.», han hørtes
nervøs og redd ut. Jeg hadde aldri hørt eller sett Magne redd før. Derfor skjønte
jeg at dette var alvorlig. Jeg ble redd. «Som hva da?», sa jeg med en litt
skjelvende stemme. «Kom til meg, med en gang! Ta S4en og ikke tenk på at du
ikke er edru enda.» Jeg gjorde som han sa, rygget opp bakken og svingte ut på
veien, ga gass og suste utover. Jeg så ikke på speedometeret før det var oppe i
230 km/t langt inni Røviklia. Så kom de helvetes humpene i veien rett før
kirken, som ingen kan gjøre noe med, så jeg måtte slakke på. Så svingte jeg til
høyre i krysset og til høyre igjen opp bakken til huset der Magne bor. Jeg
hater den veien! En humpete grusvei som helt sikkert har sett bedre dager, og
med bakkeklaring på ikke mer enn 15 centimeter gjorde ikke saken noe bedre.
Jeg tok i
døren. Låst! Magne brukte aldri å låse døren sin, alle gardinene var trukket
for også. Så jeg banket forsiktig på den stygge knallrøde døren, som var hard
og kald og kjentes ut som en ruglete stein når jeg banket på. «Klikk», døren
låste seg opp og gikk knirkende opp, selv om det nesten var et helt nytt hus.
Magne lignet ikke på seg selv, han hadde svikt i knærne, krummet rygg som en 90
år gammel mann, og blanke øyne. Han hadde tydeligvis ikke sovet mye i natt.
Hvis han hadde sovet i det hele tatt. Jeg måtte nesten le der han sto, for han
lignet nesten litt på ringeren i Notre Dame. Men med tanke på hvor redd han så
ut og hva han hadde sagt tidligere så greide jeg å svelge fliret. «Kom inn,
fort!», sa han og grep tak i meg og dro meg inn. «Hva er det som skjer?», sa
jeg litt stresset, for jeg likte ikke velkomsten jeg fikk. «Hva er det? Har du
noen aning på hva vi gjorde i går?», skrek han. Jeg så på han med store øyne,
sjokkert over hvordan han reagerte. Ikke bare fordi han ropte, men fordi det
var han, og han brukte aldri å rope. Han var alltid rolig og behersket. «Nei,
jeg husker ikke en dritt.», sa jeg litt småspydig tilbake. «Vel, vi kappet hode
av en mann!», sa Magne skjelvende. Det ble stille, helt stille. «Er du sikker?
Det kan ikke stemme. Hvem da?», sa jeg nysgjerrig. «Det vet jeg ikke. Jeg
husker ikke. Jeg husker bare at vi tok en øks og hogget hodet av en person og
at vi sto og så på hullet der vi dumpet liket.»
BANK! BANK!
BANK! «Lukk opp! Det er politiet!», sa en mørk stemme fra bak døren. «Shiiiitt,
vi må stikke! Ut vinduet på rommet mitt», sa Magne meget stresset, og la på
sprang. Vinduet på rommet til Magnus var åpent, siden det hadde blitt så varmt
i luften så går det an å ha vinduet åpent om nettene nå. Vi stormet ut og
sprang nedover markene og helt til vi ikke så eller hørte politimennene. «Husker
du hvor vi gravde ned liket?», det var bare så vidt jeg greide å si det. Jeg
hadde aldri opplevd noe lignende. Ikke noe som kunne måle seg engang. Jeg tente
på en flekk med skog da jeg var liten, men det er det verste jeg har gjort. Så
dette var virkelig et nytt nivå for meg. «Ja, det ligger under den store eika
midt på jordet hos dere.», sa Magne og svelget tungt. «Hvaa?! Gravde vi ned en
død person på eiendommen vår?!» ropte jeg hysterisk og livredd for at noen andre
i familien min skulle bli dratt inn i dette. Vi fant ut at det var lurest å
komme seg hjem til meg og grave opp igjen kroppen. Men siden politiet var
hjemme hos Magne, der bilen min sto, bestemte vi oss for å vente. Vi la oss i
skjul slik at vi kunne se alle de uniformerte mennene som virvlet rundt i huset
som maur i en maurtue. Etter det som føltes som en evighet dro endelig den
siste politimannen. Vi var raskt oppe og småjogget mot bilen. Vi satte oss inn
og spant av gårde. Heldigvis hadde ikke politiet sett i bilen min. Jeg hadde
parkert hos naboene til Magnus siden han ikke har skikkelig parkeringsplass.
Det er det forteste
jeg har kjørt gjennom Røviklia noen gang. Men så har jeg heller ikke vært nødt
til å grave opp et lik før heller da. Vi fant to spader og gikk nedover jordet
mot den store eika der kroppen og hodet hvistnok skulle ligge. Vi så med en
gang hvor vi tidligere hadde gravd. Vi hadde prøvd å dekke til med gress og
litt stein, men det så ikke bra ut. Det hadde sikkert sett veldig bra ut i går
i en litt annen tilstand. Så vi kastet vekk steinene og begynte å grave,
begge med en klump i halsen, eller i alle fall jeg. Det virket som en evighet å
komme langt nok ned, hendene mine var tørre og sprukne etter all gravingen, den
tørre jorden og dårlig væskeinntak. Det var bare så vidt jeg greide å lette
spaden de siste spadetakene. Men så støtte vi på noe, noe hardt, men ikke så
hard som en stein. Begge stoppet og så på hverandre med et stivt blikk, vi
svelget og satte oss ned på huk for å dra opp kroppen. Den var blytung, mye
tyngre en jeg hadde trodd. Man ser på film og slik at de bærer kropper over
skulderen og hiver dem rundt. Men det er ikke mulig. Vi fikk til slutt
overkroppen over jorda, så rev vi opp søppelsekken og teipen. Begge ble bare stående
og gape, og se på det som var pakken inn i plastposer og teipet godt rundt. «Hva
er det?», fikk Magne omsider presset fram. «Jeg er ikke sikker, en krasjdukke
eller noe, tror jeg...».
Da kom
politiet stormende ut av skogen fra alle kanter med våpen og fullt utstyr. Jeg
tror de ble like overrasket over den hvite dukken som lå halvveis begravd i
jorda under eika. «Men hva faen, det er jo bare en dukke», utbrøt den ene politimannen
etter en stund. «Vel, dere får bli med ned på stasjonen en tur likevel.», sa
han som virket som sjefen. Etter en halv dag på politistasjonen kunne Magne og
jeg endelig dra hjem. Det viste seg at noen hadde tatt med seg en krasjdukke på
russefest. Vi hadde endt opp med å stjele den og hogge hodet av den. Vitner
hadde sett at vi bar på noe som lignet en menneskekropp og anmeldt det til
politiet. Hvorfor vi gravde den ned er det ingen som vet, men vi hadde helt
sikkert en veldig god grunn.
Ruben, 2KJ2
