I DISSE STREIKETIDER...

Jeg er lærer og har vært i streik i to uker nå. 

Tror du jeg nyter situasjonen? 

Nei! Jeg skulle mye heller vært på skolen sammen med elevene mine.

Men nå har det seg slik at min arbeidsgiverorgansisasjon ikke har tillit til meg 

og ønsker derfor å detaljstyre jobben jeg gjør. 

Jeg brenner for jobben min, men trenger tillit og fleksibilitet for å utføre den. 

Derfor streiker jeg (og mange med meg)!

I ETTERKANT AV SOMMERTENTAMEN

Forfattere kan også bli bilmekanikere, eller omvendt, og det har jeg fått erfare etter ett år som norsklærer på yrkesfag. Et godt eksempel er denne novellen, som jeg med løyve fra eleven har fått lov å legge ut. Den er hentet fra årets sommertentamen på yrkesfag (kjøretøy). God lesing, folkens!

RUSSEFESTEN

«Kjapp deg», freste jeg til Magne, som sto nede i ett hull så dypt at det bare var overkroppen som vistes. Det var mørkt og kaldt i den friske mai luften. Vi kunne høre politihundene på lang avstand, ivrige og ville, og politimennene som prøvde å holde dem tilbake. De nærmet seg fort. «Det for holde», sa Magne og kastet den gamle spaden til stefaren min opp på plenen rett ved siden av føttene mine. Så grep vi i all hast fast i en tydeligvis tidligere kamerat som vi hadde tredd søppelposer over og teipet godt rundt. 

Jeg våknet med den verste skallebanken jeg noen gang har hatt. «Ååh, jeg skal aldri drikke igjen», sa jeg til meg selv, slik som de fleste andre gangene jeg har vært ute og litt for hard på flaska. Men denne gangen mente jeg det, kanskje. Jeg gikk opp for å prøve å spise litt, noe som kunne bli et problem siden jeg var veldig redusert. Jeg sto sikkert og så i kjøleskapet i et kvarter. Ikke noe å spise. Jeg så i alle skap og skuffer der det kunne være noe å spise for en stakkars russ, som hadde vært ute og feiret starten på russetida. Men det var ingenting å spise, som var mulig å holde nede. Jeg tok meg tre glass vann. Det føltes godt å få fuktet halsen igjen etter en hard kveld og en natt med sikkert mye snorking. Det kjentes slik ut i alle fall. For halsen kjentes ut som sandpapir, og det kunne umulig bare være spriten som gjorde. 

«Ååh, hva skjedde i går? ». Det slo med plutselig at jeg ikke kunne huske noe fra kvelden før. Dette hadde aldri skjedd med meg før, jeg bruker alltid å huske om ikke alt så det meste av kvelden. Solen kom som et granatsjokk til de trøtte øynene mine da jeg gikk ut på trappen. Bilen sto der den, akkurat som da jeg dro hjemmefra kvelden før. Jeg har blitt oppdratt slik at jeg ikke gjør slike dumme ting. Setet føltes varmt og behagelig. Som om noen nettopp hadde brukt den. Kanskje mamma har vært på butikken eller noe. Jeg stakk nøkkelen inn i tenningen og vred om, den trofaste Audi S4 turbo startet med en gang. Jeg satte den i gir og skulle til å ta ut clutchen da jeg kom på at det kanskje ikke var så lurt å kjøre enda. Jeg kjente at jeg egentlig ble skikkelig skuffet. Jeg elsker å kjøre når det er helt blå himmel, sol og en liten kald bris som kommer av og til. Dra den litt langt ut på girene og høre turboen når jeg trykker inn clutchen. Men ikke i dag, ikke enda i alle fall. Jeg skvatt til som jeg bruker når det plutselig begynner å vibrere i lommen, så ruller jeg med øynene og svarer. «Hallo?» stemmen min hørtes tørr og nesten skummel ut. «Bård?», sa Magne, som nesten ikke kjente igjen stemmen min fordi den var så tørr og sliten etter kvelden før. «Jaa, jeg er bare tørr i halsen så stemmen min er helt fucka.» «Samma det, vi har større og viktigere ting å tenke på.», han hørtes nervøs og redd ut. Jeg hadde aldri hørt eller sett Magne redd før. Derfor skjønte jeg at dette var alvorlig. Jeg ble redd. «Som hva da?», sa jeg med en litt skjelvende stemme. «Kom til meg, med en gang! Ta S4en og ikke tenk på at du ikke er edru enda.» Jeg gjorde som han sa, rygget opp bakken og svingte ut på veien, ga gass og suste utover. Jeg så ikke på speedometeret før det var oppe i 230 km/t langt inni Røviklia. Så kom de helvetes humpene i veien rett før kirken, som ingen kan gjøre noe med, så jeg måtte slakke på. Så svingte jeg til høyre i krysset og til høyre igjen opp bakken til huset der Magne bor. Jeg hater den veien! En humpete grusvei som helt sikkert har sett bedre dager, og med bakkeklaring på ikke mer enn 15 centimeter gjorde ikke saken noe bedre. 

Jeg tok i døren. Låst! Magne brukte aldri å låse døren sin, alle gardinene var trukket for også. Så jeg banket forsiktig på den stygge knallrøde døren, som var hard og kald og kjentes ut som en ruglete stein når jeg banket på. «Klikk», døren låste seg opp og gikk knirkende opp, selv om det nesten var et helt nytt hus. Magne lignet ikke på seg selv, han hadde svikt i knærne, krummet rygg som en 90 år gammel mann, og blanke øyne. Han hadde tydeligvis ikke sovet mye i natt. Hvis han hadde sovet i det hele tatt. Jeg måtte nesten le der han sto, for han lignet nesten litt på ringeren i Notre Dame. Men med tanke på hvor redd han så ut og hva han hadde sagt tidligere så greide jeg å svelge fliret. «Kom inn, fort!», sa han og grep tak i meg og dro meg inn. «Hva er det som skjer?», sa jeg litt stresset, for jeg likte ikke velkomsten jeg fikk. «Hva er det? Har du noen aning på hva vi gjorde i går?», skrek han. Jeg så på han med store øyne, sjokkert over hvordan han reagerte. Ikke bare fordi han ropte, men fordi det var han, og han brukte aldri å rope. Han var alltid rolig og behersket. «Nei, jeg husker ikke en dritt.», sa jeg litt småspydig tilbake. «Vel, vi kappet hode av en mann!», sa Magne skjelvende. Det ble stille, helt stille. «Er du sikker? Det kan ikke stemme. Hvem da?», sa jeg nysgjerrig. «Det vet jeg ikke. Jeg husker ikke. Jeg husker bare at vi tok en øks og hogget hodet av en person og at vi sto og så på hullet der vi dumpet liket.» 

BANK! BANK! BANK! «Lukk opp! Det er politiet!», sa en mørk stemme fra bak døren. «Shiiiitt, vi må stikke! Ut vinduet på rommet mitt», sa Magne meget stresset, og la på sprang. Vinduet på rommet til Magnus var åpent, siden det hadde blitt så varmt i luften så går det an å ha vinduet åpent om nettene nå. Vi stormet ut og sprang nedover markene og helt til vi ikke så eller hørte politimennene. «Husker du hvor vi gravde ned liket?», det var bare så vidt jeg greide å si det. Jeg hadde aldri opplevd noe lignende. Ikke noe som kunne måle seg engang. Jeg tente på en flekk med skog da jeg var liten, men det er det verste jeg har gjort. Så dette var virkelig et nytt nivå for meg. «Ja, det ligger under den store eika midt på jordet hos dere.», sa Magne og svelget tungt. «Hvaa?! Gravde vi ned en død person på eiendommen vår?!» ropte jeg hysterisk og livredd for at noen andre i familien min skulle bli dratt inn i dette. Vi fant ut at det var lurest å komme seg hjem til meg og grave opp igjen kroppen. Men siden politiet var hjemme hos Magne, der bilen min sto, bestemte vi oss for å vente. Vi la oss i skjul slik at vi kunne se alle de uniformerte mennene som virvlet rundt i huset som maur i en maurtue. Etter det som føltes som en evighet dro endelig den siste politimannen. Vi var raskt oppe og småjogget mot bilen. Vi satte oss inn og spant av gårde. Heldigvis hadde ikke politiet sett i bilen min. Jeg hadde parkert hos naboene til Magnus siden han ikke har skikkelig parkeringsplass.

Det er det forteste jeg har kjørt gjennom Røviklia noen gang. Men så har jeg heller ikke vært nødt til å grave opp et lik før heller da. Vi fant to spader og gikk nedover jordet mot den store eika der kroppen og hodet hvistnok skulle ligge. Vi så med en gang hvor vi tidligere hadde gravd. Vi hadde prøvd å dekke til med gress og litt stein, men det så ikke bra ut. Det hadde sikkert sett veldig bra ut i går i en litt annen tilstand. Så vi kastet vekk steinene og begynte å grave, begge med en klump i halsen, eller i alle fall jeg. Det virket som en evighet å komme langt nok ned, hendene mine var tørre og sprukne etter all gravingen, den tørre jorden og dårlig væskeinntak. Det var bare så vidt jeg greide å lette spaden de siste spadetakene. Men så støtte vi på noe, noe hardt, men ikke så hard som en stein. Begge stoppet og så på hverandre med et stivt blikk, vi svelget og satte oss ned på huk for å dra opp kroppen. Den var blytung, mye tyngre en jeg hadde trodd. Man ser på film og slik at de bærer kropper over skulderen og hiver dem rundt. Men det er ikke mulig. Vi fikk til slutt overkroppen over jorda, så rev vi opp søppelsekken og teipen. Begge ble bare stående og gape, og se på det som var pakken inn i plastposer og teipet godt rundt. «Hva er det?», fikk Magne omsider presset fram. «Jeg er ikke sikker, en krasjdukke eller noe, tror jeg...».

Da kom politiet stormende ut av skogen fra alle kanter med våpen og fullt utstyr. Jeg tror de ble like overrasket over den hvite dukken som lå halvveis begravd i jorda under eika. «Men hva faen, det er jo bare en dukke», utbrøt den ene politimannen etter en stund. «Vel, dere får bli med ned på stasjonen en tur likevel.», sa han som virket som sjefen. Etter en halv dag på politistasjonen kunne Magne og jeg endelig dra hjem. Det viste seg at noen hadde tatt med seg en krasjdukke på russefest. Vi hadde endt opp med å stjele den og hogge hodet av den. Vitner hadde sett at vi bar på noe som lignet en menneskekropp og anmeldt det til politiet. Hvorfor vi gravde den ned er det ingen som vet, men vi hadde helt sikkert en veldig god grunn.

                                                                                                                                        Ruben, 2KJ2

KONGEN AV BASTØY

(www.filmweb.no)

Onsdag og torsdag denne uka fikk elevene mine oppleve en streng straffeanstalt for unge gutter anno 1915. De så filmen "Kongen av Bastøy". Dette er en film basert på virkelige hendelser, om gutter som ble isolert på en øy, uniformert, ribbet og tvunget inn i en kristelig og borgerlig form. Ville de ikke, så ble de tvunget - om så med tortur. Dette er en uhyggelig norsk historie om vold, maktmisbruk, utnyttelse og skam.

Etter en tragisk hendelse, blir Erling motvillig involvert i de andre guttenes skjebner og en dag står han i spissen for et voldsomt opprør. Staten svarer med å sende et panserskip med 150 væpnede soldater til øya for å gjenopprette ro og orden. 


Erling (17), ankommer Bastøy med sin egen agenda; å komme seg bort derfra fortest mulig. Hvor langt er han villig til å gå på bekostning av andre, for selv å slippe unna et undertrykkende og brutalt regime?

Om institusjonen Bastøy 

Bastøy skolehjem ble opprettet som følge av "Lov om behandling av forsømte barn" fra 1896. Staten kjøpte øya i 1898 og den første gutten ankom i 1900. Gjennom studiereiser til Europa ble det innhentet kunnskap og erfaringer fra liknende institusjoner. Det ble lagt ned mye planlegging i guttehjemmet på Bastøy, og det ble sett på som en mønsterinstitusjon. Man skulle forebygge og oppdra istedenfor å straffe. Myndighetene så det nødvendig å gripe inn overfor unge lovbrytere og barn som var i ferd med å utvikle en kriminell løpebane. Skolehjemmet skulle fungere som et lukket samfunn og gutter fra hele landet ble sendt dit for å oppdras til å bli "skikkelige samfunnsborgere". Bastøy skolehjem ble beryktet for sin brutale behandling av guttene og nedlagt i 1953. 

(http://mr.ksys.no/produksjon_10177)

...og elevene må regne med å bli nødt til å jobbe mer med "Kongen av Bastøy" etter vinterferien!

LESERINNLEGG. . . . . meninger på TIP (vg.1)

(Fra skriveskolen.no)

Leserinnlegg er i hovedsak en kort tekst som ytrer meninger om et aktuelt tema.
Innholdet i slike leserinnlegg varierer ofte, og ikke alle innskriverne er like saklige. Gode leserinnlegg er argumenterende, og innleggene kan gjerne vise både engasjement og temperament, humor og ironi. Jeg har jobbet med leserinnlegg sammen med elevene mine, og resultatet ble mange gode og morsomme tekster. Jeg legger her, med løyve fra elevene mine, inn noen få av tekstene.

Hva slags verden er det vi lever i?
Vi lever i et land som er preget av velstand og trygghet. Vi har generelt en god økonomi, mat og tak over hodet. Med andre ord; vi har ikke akkurat verdensproblemer å tenke på!
Men likevel har vi tusenvis av små problemer. Snøfresing tidlig på morgenen, kuskitlukt og løse hunder er eksempler på hva slags daglige problemer vi må hanskes med.
Personlig har jeg sluttet å lese baksiden av min egen lokalavis. Den siden heter «på tråden», og der kan folk sende inn sine meninger om forskjellige ting. Og den siden er aldri tom. Folk sender inn klager på absolutt alt du kan tenke deg. Og felles for dem alle, er at de kun er bagateller.
Jeg tror vi har fått det altfor bra i Norge. Vi glemmer hva som foregår i den tredje verden, og fokuserer heller på alle de små bagatellene som vi må leve med. Uansett hvor bra vi får det, er det alltids noen som heller vil fokusere på hva som kunne vært enda bedre, og det uttrykker de ofte gjennom å klage. Dette er noe som dessverre bare vil bli enda vanligere i tiårene fremover.
Norge tjener mere penger på olje enn noen gang før, og vi er sikret velstand i mange generasjoner fremover. Jeg tror, at jo bedre vi får det, desto mere vil befolkningen klage. Jeg regner med at det helt sikkert er noen som kommer til å klage på dette innlegget også..
Henrik, 1TPC


Tomme hus.
Hva er det med at alle skal beholde gamle småbruk på landet når de aldri er der? Hva om noen som trengte et hus kunne få sjansen til å flytte dit i stedet for at alt faller sammen og gårdene og husene forsvinner. Har ikke kommunene og diverse politikere bestemt at det skal være “lys i alle hus”. Det virker ikke som om det blir ivaretatt, men det er selvfølgelig synd for bygdekommunene at ungdom flytter til byen i stedet for å holde seg i bygda.
Mange ønsker å komme seg tilbake til hjembygda si, men når de må starte fra bunnen av med å bygge eget hus for å klare det, så er det mange som velger å holde seg i byen på grunn av at en leilighet er billigere og kanskje like greit. Det snakkes stadig om utflytting fra bygda og at de trenger mere folk til kommunene for å holde oppe innbyggertallet, men tenk om de som satt med to eller flere hus som sjeldent ble brukt, hadde solgt til ungdom som ville ut på bygda igjen. Da hadde kommunen fått nytt liv i bygda. Itillegg hadde det kommet arbeidskraft nok til å starte bedrifter, og ikke minst opprettholdt de bedrifter som er på vei til nedleggelse.
Hvis kommunene ikke skaffer seg bedre ordninger for ungdom så må de bare belage seg på at bygda blir mindre og mindre. Dette ender med større byer og utdødde bygder over alt. For vi som ser verdiene i bygda og naturen rundt betyr det masse å få nye innbyggere til bygda vår. For rundt fem år siden var bygda jeg bor i full av liv og ungdom, men nå er alle flyttet til byen for å jobbe og gå skole og sentrum er bare full av pensjonister. De ungdommene jeg spør sier at det er for lite tilbud i kommunen, og i tillegg finnes det ikke hus til salgs. Nytt hus blir alt for kostbart mener de fleste.
De som er glad i bygda si elsker å se at det skjer nye ting, og miljøet og livet på bygda er mye bedre enn miljøet i byene, derfor må bygdekommunene gi ungdom bedre tilbud, eller så er byen alternativet. Samtidig må folk selge ubebodde hus før de faller ned.
Hilsen en som elsker bygda si.
Arne, 1TPB


Hvorfor være så treig?
Det nærmer seg en aften, en etterlengtet aften. Jeg har ventet på kvelden over et par uker, kanskje måneder. Endelig står jeg på badet etter å ha trippet hele dagen for å starte med hår fiksing og sminking. Jeg hører kanskje på musikk for å sette opp stemningen, og på noen vers er hårbørsten bra og ha som mikrofon. Jeg ser meg selv i speilet, og jeg ser det bare på hele meg at denne kvelden kommer til å bli bra. Kanskje litt flørting, dansing, fliring og jentesladder på vors.
Under all den gode stemningen hører jeg at mobilen piper, jeg har fått en melding. Jeg smiler godt inni meg, helt til jeg ser hva som står, ’’Beklager Anne Line, men jeg kan ikke bli med likevel. Jeg må henge opp klærne som er i vaskemaskinen’’.
Jeg kjenner at jeg tørner. Avlyser en kveld som hun selv har lengtet etter, og erstatter den med en unnskylding som å henge opp noen klær? In my ass!
Blodet strømmer opp og ned, og fra side til side. Jeg slenger fra meg mobilen, ser meg i speilet og det jeg ser er en klovn med ansiktet halv sminket, og lengre opp ser det ut som jeg etterligner Cruella de Vil, med halve delen krøllet og den andre et snurret opp i ruller.
Jeg irriterer meg mest over alle de tankene som strømmer i hodet mitt. Unødvendig tid som jeg har kastet bort som jeg kunne ha brukt til familien min som er på kino og ser på filmen som har blitt best i test. Unødvendig tid å kaste bort når jeg kunne ha hjulpet bestemoren min med å vaske et par gulv. Eller kanskje for å være på samme side som dem som er prippen, så er det unødvendig og kaste bort så dyr sminke.
Så dere, hvorfor ikke si ifra litt tidligere?
Anne Line, 1TPC


HI-FI!
Det verste jeg vet er dårlig lyd!
Jeg takler det ikke, blir sint og irritert. Den skrikende diskanten, utydelige mellomtonen og bassen som ikke greier å holde følge med musikken, da er det like greit å skru av og kjøpe seg noe skikkelig.
Jeg har holdt på med dette i nesten 10 år, og for meg skal lyden være perfekt for mine ører. Noe som er veldig vanskelig å få til!
Det første du må tenke på når du skal ha et musikkanlegg, er hva slags musikk du skal bruke det til. Etter det kan du begynne å tenke på hva slags høyttalere du skal velge. Forsterker er en veldig viktig del av dette, for det er den som skal drive høyttalerne. Derfor må du velge en som gir nok strøm, og som kombinerer det andre slik at lyden blir fin og fyldig, og ikke skarp.
Mitt mål med lyden er at den skal høres så ekte ut som mulig, som om bandet Dire Straits står og spiller live inne på rommet ditt.
Det er min mening!!
Steffen, 1TPB

CAMORRALAND

14.-19.oktober hadde vi på Romsdal videregående skole besøk av forfatteren Mariangela Cacace, som presenterte boka si Camorraland.(www.romsdal.vgs.no/romsdal_vgs/nyheter/forfattarbesoek_vises_paa_nrk)


Camorra er navnet på Italias største mafiaorganisasjon og har i flere hundre år kontrollert Napoli og andre byer i Italia. Camorraland gir et skremmende bilde av et system som infiltrerer alt og alle i samfunnet - fra hverdagslige hendelser til verdensomspennende forretninger, fra gateplan til politikere, og fra Napoli til Norge. Boken bygger på et omfattende og modig arbeid. Her møter vi blant an...net camorister, politimenn og drapstruete journalister og korrupte politikere. Forfatteren undersøker søppelskandalen, besøker blant annet kvinnelige camorister i fengsel, våpensmuglere på Balkan og en norsk tørrfiskeksportør.

Forfatter Mariangela Cacace (f. 1981) har italiensk far og norsk mor, og har bodd flere år i Napoli. Hun har inngående kjennskap til samfunnet og mentaliteten både i Italia og Norge. I boken trekker hun paralleller til det norske samfunnet og på mange måter blir dette også hennes egen historie. Hentet fra: http://www.facebook.com/profile.php?id=594781259#!/pages/Camorraland/163209707035289?sk=info

Mer om forfatteren på hennes nettside: http://web.me.com/mariangelacacace/Websted/Velkommen.html
Det var fantastisk spennende å høre henne fortelle.....
Dette blir årets julegave!

"Dialekten min"

Hvorfor snakker jeg slik jeg gjør?

For å finne ut hvorfor jeg snakker slik som jeg gjør, må jeg gå bortimot 6000 år tilbake i tid. Hadde ikke språket til folket på slettene i Øst-Europa spredd seg til India og Europa, så hadde ikke jeg snakket slik jeg gjør. Hadde ikke ordene blitt kortere og Æ,Ø,Å tatt i bruk på 5-600-tallet, så hadde ikke jeg snakket slik som jeg gjør. Og hadde ikke Svartedauden (1349) tatt livet av 1/3 av den norske befolkning, så hadde jeg ikke snakket slik som jeg gjør. Hva med påvirkningen fra Hanseatene og danskene på 1300-1800-tallet, eller diskusjonen mellom Knud Knutsen og Ivar Aasen etter 1814? Kan dette være grunnen til at jeg snakker som jeg gjør?

Hvordan er dialekten min? Er den slik som på stedet jeg bor? Eller har jeg ord, uttrykk og tonefall etter stedet som foreldrene mine kommer fra? Har jeg tykk eller tynn l, hvordan uttaler jeg det personlige pronomenet? Sier jeg "jeg" eller "i" eller "æ" eller "ei"? Hva med nektingsadverbet? Sier jeg "ikke", "itte", "Ikkje" eller "itj"? Hvordan er ki-, kj-lyden min? Er jeg påvirket av kebabnorsk?

Elevene på vg.2 holder i disse dager på med et miniprosjekt, der de skal studere og skrive om sin egen dialekt. I tillegg skal de lage en ordliste med dialektord (fra sin egen dialekt) oversatt til bokmål/nynorsk, og til svens og dansk.

Dette kommer til å bli spennende lesing for May Norsklærer!

ARGUMENTASJON

(- tilbake på byggfag og besøk av Per Christian Hestbek).



"Rektor vurderer å forby PC-bruk i timene. Han vil legge all PC-bruk til et eget klasserom på skolen, og elevene får benytte dette klasserommet en time pr. dag", sa jeg. "Ååååh, neeeii!", svarte elevene.

Dette ble starten på vår (min og Sissel Irenes) time om argumenmtasjon. På denne måten prøvde vi å "tenne" elevene til å komme med argumenter mot dette eventuelle forbudet. Og det gjorde det, - både saklige og usaklige argumenter. Vi fikk luket ut det usaklige, og stod igjen med det saklige. Dette satte vi inn i et tankekart på tavla.

"Rektor vurderer å forby parkering av mopeder, motorsykler og ATV-er på skolens område. Der de nå står parkert skal det nå bli blomsterbed og benker" var oppgave nummer to."Hæææ? Det er jo ikke logisk, siden dette er en skole med flere TIP-klasser", kommer det fra en elev. Godt argument!

Så fikk byggfaggutta en innføring i åpne argumenter, skjulte argumenter, og ordbruk, humor og ironi ved bruk i argumentasjoner. Når blir du tatt på alvor i en argumentasjon,og når blir du det ikke. Til slutt måtte elevene skrive hvert sitt formelle brev til rektor, der de argumenterte (med minimum to argumenter) imot ett av de to eventuelle forbudene.

En morsom oppgave, som jeg gjerne skulle vært der å fulgt opp. Dessverre, dessverre var dette vår aller siste praksisdag på byggfag!